Jeg vandrer alene i natten så kald, Der stjerner gråter og vinden er skral. Gjennom mørket min vilje er klar — Jeg skal rive månen fra deres alt. Deres flammer kan brenne, jeg ler, Mitt blod er svart, og mitt hjerte er skjer. De kaller meg skygge, de frykter mitt navn, Men jeg er den ulv som eier sin grav. Jeg jager i natten, jeg biter av kjøtt, Deres skrik er musikk, min sjel er støpt. Hver fiende faller, hver stemme blir kvalt
Skarlagen måne over svartblå trær, Ulver jager i stjernenes vær. Blod i snøen, en skygge som ler, Døden danser der sorgen er nær. Frosne daler, en hyl fra sør, Valpen stirrer – men ingen som hør. Isblå rop i det mørkeste sinn, Alene blant røtter, i kuldens skinn. Gråe skyer over graven min, Stille regn slår som kald disiplin. Livets gnist – en rusten ild, Alt jeg var, er nå blitt vilt. Gjennom barken hvisker tidens pust, Alt blir støv, og alt blir rust. Men under stjålne drømmers bøn, Synger ulven om den siste lønn.